TRONDHEIM FOLKEBIBLIOTEK

 

Hans Nielsen Hauge

Fange i  rådhusarresten i Trondheim
jul og nyttår 1799

Et 200-årsminne

HANS NIELSEN HAUGE ble født i Østfold i 1771, og vokste opp under karrige kår på et lite småbruk. De var 10 søsken, og det var et hardt slit for å få endene til å møtes. I de første ungdomsårene førte Hauge en til dels aktiv, verdslig levestil. Men da Hans var 25 år gammel, fikk han en sterk personlig gudsopplevelse. Og dette ga støtet til den største religiøse vekkelsen vi har hatt i Norge.

På denne tida hadde statskirka og prestene religionsmonopol i Norge. Vekkelseskristendom ble sett på som en trussel. Ikke bare for kirka, men også for det verdslige maktapparatet. Vekkelsesvesenet var en form for folkebevegelse som staten ikke uten videre hadde kontroll over. Det fantes derfor ei lang rekke restriksjoner for fri livsutfoldelse for allmuen: Innskrenka trykkefrihet, forbud mot utenomkirkelige religiøse samlinger, og begrensninger for folks reiser og ferdsel.

Hauge og tilhengerne fikk tidlig erfare disse maktmidlene. Etter å ha utgitt sitt første skrift (med sterke anklager mot presteskapet), begynte Hauge sin karriere som omreisende forkynner og vekker. Mange steder hadde han bred folkelig appell, samtidig som han stadig kom i konflikt med autoritetene. Hauge ufordra også lov- og regelverket, og i Fredrikstad fikk han sitt første fengselsopphold i 1797.
 

TRONDHEIM, 1799-1800.

Hauge møtte mange vansker. En av dem var å finne trykkerier som var villige til å trykke skriftene hans. Dette var den viktigste grunnen til at han avslutta et opphold i Bergen i 1799. Etter en treukers fottur via Vestlandet, Romsdalen, Surnadalen og Orkdal, kom han tilTrondheim i august 1799. Her var det en trykker som han kunne samarbeide med: Willum Stephansen. Stephansen var en fargerik skikkelse i bylivet. Han var levende opptatt av allmueopplysning, og ga sjøl ut avisa Trondhiemske Tidender. Hos ham fikk Hauge trykt bl.a. ei prekensamling og ei salmebok. Imens fulgte myndighetene Hauges bevegelser i Trøndelag med våkent blikk. Predikanten og andre av hans trosfeller oppsøkte snart flere bygdelag. Under dekke av at han var invitert gjest, holdt Hauge samlinger på Byneset og Leinstrand, i Orkdal og helt sør til Oppdal. I Meldal ble konflikten med myndighetene tilspissa: Sogneprest Steenbuch kjente vekkelsen som en anklage mot sin egen hyrdegjerning og som et lovløst føleri til stor skade for sognet. Samtidig var lensmannen Iver Monsen sympatisk innstilt til vekkelsen. Situasjonen begynte å komme ut av kontroll, og Stiftsdireksjonen måtte etter hvert ta affære.

Hauge og medhjelperen, korporal Lars Olsen Hemstad, ble arrestert og avhørt den 16. desember. Dagen etterpå hadde de ordre om å melde seg for byfogd Thomas Heinrich Møinichen i Trondheim. Onsdag 18. desember ble Hauge og Hemstad satt i rådhusarresten. Rettergang med av- og forhør gjennomførtes de påfølgende dagene, mens sabbaten ble helligholdt søndag 22. På lille julaften ble rettsmøtet holdt på Skjetlein, og det varte til "silde paa Aftenen". Så ble fangene ført tilbake til arresten i rådhuset i Trondheim. Her sitter de så, mens kirkeklokkene kimer jula inn over byen, julaften 1799.

Om utsiktene til å bli satt i arrest, hadde Hauge sagt at ".. Dette ville vi glede oss i og tålmodig lide, men ynkes over , om det skulle være noen så uforstandig dommer, som ville påta seg å straffe det Gode, da det Onde har frihet."

I likhet med flere av sine medarbeidere, satt samvittighetsfangen Hans Nielsen Hauge i arrest mens det 18. hundreåret gikk over i det 19. Hauge tilbragte på denne måten både julaften og nyttårsaften 1799 i arresten i Trondheim rådhus, som befant seg dels i og dels under dagens bibliotekkafé. Kildene spriker, men en av disse kveldene skrev han sin fortrøstningsfulle salmetekst: Jeg er hos Gud i nåde.

9. januar 1800 fortsatte rettsforhandlingene, nå på Lademoen tingsted. Det var særlig Tukthuslovene av 1754 som ble prøvd mot Hauge og Hemstad. Hadde de ikke formell ferdselstillatelse, kunne virksomheten deres betraktes som lovstridig løsgjengeri. Men begge kunne legge fram godkjent reisepass. Likevel mente retten at de anklagede var langt mere betatt av sitt religiøse svermeri enn av "paa en anstændig Maade tilbringe sig daglig Brød, og saaledes som Løsgiængere at strippe Land og Strand omkring." Aktor la ned påstand om to måneder i tukthus. De slapp med én; det var vel en allmenn oppfatning at dommen befant seg på gyngende grunn. Hauge skulle sone i Trondhjems Tukthus (Kongensgt. 85), Hemstad på festningen. Hauge godtok dommen, og ble skrevet inn som tukthusfange den 4. februar 1800. Soningstida i Trondheim ble ei etter måten oppmuntrende tid for Hauge. Overinspektør Klingenberg behandla den landskjente fangen sin med toleranse, han fikk motta besøk og kunne ellers arbeide med manuskriptene sine. Han følte ingen skam ved å sitte i tukthus for den gode sak. Og da biskop Schønheyder innfant seg for å inspisere den forventede angrende synder, opplevde han å bli møtt av en moden ung mann med sitt bibelske forsvar i orden.

Ved løslatelsen ble Hauge ført ut av distriktet av lensmannen i Strinda, Ole Andreas Wold. Utvisninga var en del av dommen. Turen sørover ble en triumf for Hauge, der han gradvis ble gjenforent med sin stadig økende skare av tilhengere. Det ufrivillige decenniumsoppholdet i Trondheim og i byens straffeanstalter var dermed blitt historie.
 
 

Anbefalt lesning:

Sverre Nordborg : Hans Nielsen Hauge. Cappelen, 1966-70. 2 bind.
Tor Edvin Dahl : Hans Nielsen Hauge. Tiden, 1978. (Barn/ungdom)
Dag Kullerud : Hans Nielsen Hauge. Forum, 1996.